Vi er her fordi det til syvende og sist ikke finnes noen flukt fra oss selv.

Inntil et menneske tør møte seg selv i andres øyne og hjerte, flykter det.

Inntil det tillater andre å ta del i sine hemmeligheter, kan det ikke kjenne seg trygg på dem. 

                             Redd for å kjenne seg selv, kan man ikke lære andre å kjenne.                           

Hvor ellers enn i vårt fellesskap kan vi finne et slikt speil?

Her kan et menneske endelig stå tydelig fram for seg selv. 

Ikke som kjempen i sine drømmer eller som dvergen i sin angst,

men som et menneske.

En del av helheten og meningen med den.

Her kan vi sammen slå rot og gro.

Ikke ensom som i døden, men levende i et fellesskap.